Vedlegg: Immaterielle kulturminne

Klikk for stort bildeBeinholken frå Årnes Ill  

Kapittelinndeling:

  1. Bygdebok for Surnadal
  2. Årneshula
  3. Båtgrava ved Mo kirke i Surnadal
  4. Jotul-Laanna - Ei hule ved Sogge i Surnadal
  5. Lindeman den Store
  6. Ord til gangs

Definisjon på immatriell kulturarv

Ikkje-materielle kulturminne er minne frå eldre tids kultur som gir meining i kraft av historie, tru og tradisjonar. Det er kunnskap som sit i hovud og hender, slik som segner, hendingar og historiar, song- og musikktradisjonar, handverksteknikkar og kunsttradisjonar, dialekter, ord, uttrykk og gamle stadnamn.

For å bevara desse minna må tre sider av denne tradisjonen førast vidare og vernast om: forteljaren, forteljinga, og i mange tilfelle, naturformasjonar og stader som står sentralt i forteljinga.

Innsamling, lydopptak og nedskriving av soger er vesentleg i arbeidet med å ta vare på dette materialet. For å halde det levande er det også viktig å kople dei gamle historieforteljarane med eit ungt publikum, slik at dagens unge i større grad vert levande tradisjonsberarar.

I denne samanhengen kan det også vere viktig å ta vare på og verne om naturfenomen som i seg sjølv ikkje fyller vanlege kriterium for vern.

På same måten som sogene kan skrivast ned, kan handverksteknikkar til ein viss grad dokumenterast i tekst, bilete, lyd og film. Men i enno større grad er det her vesentleg med levande tradisjonsberarar og kulturberarar.

Det er mykje enklare å halde eit handverk levande enn å prøve å rekonstruere framgangsmåtane i ettertid. Her er det vesentleg med gode arenaer for framsyning og læring. Best er det om handverket vert kopla til levande marknader og etterspurde produkt.

Om kapittelet

Dette kapittelet er under utarbeiding, som ein start er det henta inn nokre artiklar frå Digitalt museum. I tillegg kjem boka "Ord til gangs" med ord og uttrykk frå dialekta vår. Vi ønskjer at publikum tek kontakt og fortel om soger, minner, songar og andre munnleg overleveringar. Historia om Skyttar-Tølløv og mannbjønnen er eit godt døme på ei slik levande historie. Vi kan nok ikkje samle alt inne i dette eine kapitelet, men vi kan finne fram til ein måte å få formidla denne delen av historia på i løpet av planperioden.

Send gjerne inn forslag:

Felt merket med * må fylles ut

Ragnar Orten Lie:

Årneshula - offerplass i vikingtiden?

I 1961 fant Odd Hamnes en vakkert dekorert beinholk fra vikingtiden i ei hule i Surnadal. Hvorfor lå en så spesiell gjenstand i ei bortgjemt lita hule?

Årneshula.

 Årneshulen ligger ved foten av en bergnubb, ca. 150 meter over havet. Hulen er vanskelig å finne, og enneste veg opp går i bratt steinur. Hula var ukjent for folk i området fram til den ble "gjenoppdaget" under andre verdenskrig. Selve hulen er ganske liten og steinete og den er lite egnet til permanent opphold. Sommeren 1961 fant Odd Hamnes en beinholk og en del dyrebein i hula. Funnene ble sendt til Vitenskapsmuseet, men merkelig nok ble ikke funnstedet besøkt av en arkeolog før i 2005.

Beinholk dekorert i dyrestil.

Beinholken er et stilhistorisk viktig funn som har vakt internasjonal oppsikt. Holken (T18308) er 5,9 cm lang og av oval form med største tverrmål på 4,4 cm. I begge enden av holken er det flere stifthull. Holken er i sin helhet dekorert med tre sammenslyngede dyrefigurer i u-form som trer fram i relieff. Hvert dyr er framstilt med hoder med nakketopp, båndformet kropp i profil med et forbein og et bakbein. Arkeologen Sverre Marstander slår fast at "den rike, rytmiske komposisjon i kompliserte entrelac og den sikre tekniske utførelse karakteriserer stykket som et arbeid av høy kvalitet."

Stilart og datering.

Beinholken er datert til siste halvdel av 900-tallet. I vikingtiden avløser flere stilarter hverandre som kunstneriske uttrykk i arbeider i metall, tre og bein. De forskjellige stilartene fikk ofte navn etter sentrale funn av gjenstander dekorert i den respektive stilen. Sent på 900-tallet og tidlig på 1000-tallet er det 3 stilarter som avløser og dels overlapper hverandre. Disse tre stilartene er Mammen-, Ringerike- og Urnesstil. Mammenstilen har fått sitt navn etter funn i Danmark, mens funn i Norge er bakgrunn for Ringerike-og Urnesstilen.

Mammenstilen er godt datert siden den er bruk på Harald Blåtanns runestein i Jelling. Jellingsteinen er reist i 983 - 985. Beinholkens dekor en overgangsform til Ringerrikestil, utført i en teknikk mest knyttet til Mammenstil. Dekoren på beinholken dateres således til siste del av 900-tallet.

Huler.

I hulene blir gjenstander av bein og gevir bevart. Det tørre klimaet gjør at de ikke råtner bort og forsvinner. Hulene er derfor en viktige funnplasser for arkeologene. Slike gjenstander er det sjelden en finner fordi de råtner bort om de ligger åpent. Gjenstander fulgte med på sin eiers likbål, eller de har forsvunnet på andre måter. Beinholken frå Årneshula gir derfor et sjeldent innblikk i hvor godt kunsthåndtverket var, med rikt dekorerte gjenstander i tre, gevir, bein, fargerike tekstiler osv.

Hulene, jotnene og dødsriket.

I norrøn mytologi var hulene knyttet til Jotene. Via jotnekvinnene som holdt til i hulene kunne guder og mennesker få tilgang til dødsriket. En annen forestilling er at dvergene, som ble regnet som mestersmeder holdt til i fjellet og at gjenstander smidd i fjellet derfor var av høy kvalitet og ofte hadde "overnaturlige" egenskaper.

Dyrebein.

Det ble ikke funnet andre gjenstander i hula, men dyrebein og kull viser at den har vært i bruk. Pattedyr er representert med hest, ku/okse, sau/geit, katt og hare, med flere ungdyr. Av fugler finnes orrfugl, alke, gråmåse og sjøorre. Av fisk er torsk eneste sikre funn. Dyrebeina viser at måltider er inntatt i hulen. Stor variasjon tyder på flere opphold, og siden det er bein fra flere ungdyr peker beinmaterialet på bruk om sommeren.

Holken og hulen.

Holken må ha vært en høyt skattet eiendel, så helt tilfeldig er det nok ikke at den lå gjemt i en slik hule. Årneshula er godt egnet som et lunt utkikkspunkt, eller som et skjulested. Så holken kan være gjenglemt av en utkikkspost som holdt fjorden under oppsikt eller noen som gjemte seg bort i ufredstider.

Mer spennende er det om funnet sees som et offer i hula. Dyrebeina kan stamme fra rituelle måltider. Har man holdt kontakt med sine døde? Er holken et offer til Jotnekvinnene som har kunnskap om både livet og døden? Spørsmålene er mange, og svaret vil vi nok aldri få. Men hula er vel verdet et besøk, enten man bare vil nyte utsikten og en kaffekopp, eller om man fabulere om livet, døden og en 1000 år gammel praktgjenstand.

Ragnar Orten Lie

Båtgrava ved Mo kirke i Surnadal.

Båtgrava ved Mo kirke i Surnadal vakte oppsikt da den ble oppdaget i 1994 og gravd ut i 1995. Er det en av gårdens tidligere odelsbønder som ble funnet?

Registrering og utgraving

Båtgrava dukket opp under ei arkeologisk registrering som fylkesarkeolog Bjørn Ringstad utførte i 1994. Kirkegården skulle utvides og sannsyligheten for å treffe på spor etter eldre huskonstruksjoner og bosettingsspor var stor. Han ble imidlertid svært overrasket når omrisset av en ca. 8 m lang båt dukket opp.

I 1995 ble båtgrava utgravd under ledelse av Anne Stalsberg fra Vitenskapsmuseet i Trondheim. Båtgrava har nok vært dekket av en gravhaug og ei fotgrøft markerte gravminnet. Med en indre diameter på 11 meter gir grøfta oss omkretsen på gravanlegget. De øverste båtborda og noe av gravgodset kan også ha blitt pløyd bort, men selv med intensiv dyrking lå graven og det meste av båtavtrykket bevart under dyrkingslaget.

Båtgraven

Båtgraven fra Mo er en mannsgrav fra første halvdel av 900 tallet. Graven lå i båtens midtparti og inneholdt våpen, redskap og hverdagsting. Sverdet var mønstersmidd med innlagt dekor av sølv eller kopper på knapp og hjalt. Avtrykket etter tekstiler og fjør på det rusta sverdet vitner om klær, tepper og puter i graven, men organisk materiale (bein, tre, lær, tekstiler m.m.) etterlater seg dessverre få spor. Det er stort sett metallgjenstandene som ligger igjen.

Høvding, bonde, viking?

Hvem lå i graven? Dette er kanskje det vanligste spørsmålet på en slik utgraving. Svært få, kanskje bare 1 av 10 fikk et synlig gravminne. Vikingtidens gravhauger var, i tillegg til å være verdige gravminner, også markeringer av odels- og eiendomsrett. Gravhaugene er således viktig både for de levende og for de døde. Gravgodset vitner her mer om en odelsbonde, med lovpålagt våpensett og gårdsredskaper, og en båt til fiske og transport. Gravgodset kan også være ment til bruk i dødsriket eller en forestilling om etterlivet i gravhaugen.

Gravskikk

Gravskikken i vikingtiden viser stor variasjon i behandling av liket, gravgods, størrelse og form på gravminnene osv. Når såpass mange gravminner er fjernet uten faglig undersøkelse er det å få en større forståelse for variasjonen i gravskikk vanskelig. Men hva med båten?

Båtgrav

Skikken med å begrave de døde i båter synes å ha spilt en viktig rolle i forhistorien og omtales ofte som en egen gravskikk. Båtgraver har farkoster med en maksimal lengde på 15-20 meter, mens skipsgraver har farkoster på mer enn 15-20 meters lengde. Båt- /skipsgravene er gjennomgående rike graver og vi finner både menn og kvinner i dem. Som for andre gravtyper fra yngre jernalder er det 3-4 ganger så mange mannsgraver som kvinnegraver. Den rikeste skipsgraven i Norge er kvinnegraven fra Oseberg.

I 150 år har gravene med båt fått fagfolk til å klø seg i hodene. Minst 5-6 ulike tolkningsforslag er satt fram: (Etter Ole Crumlin-Pedersen 1991)

1: Båten har alene tjent et praktisk formål som a: brensel til gravbålet, eller fyllmasse til gravhaugen b: gravkammer, kiste.

2: Båten har hatt verdslig symbolsk betydning som a: symbol på verdslig makt b: symbol på den dødes tilknytning til sjøfart

3: Båten har hatt religiøs symbolsk betydning som a: reisemiddel/transportmiddel på den dødes ferd til Valhall/dødsriket b: attributt/kjennetegn for en guddom og offergave til denne.

Rut Helene Langbrekke Nilsen som skrev hovedfagsoppgave på grunnlag av utgravingen på Mo er av den mening at man overvurderer båtens symbolske sider og samtidig undervurderer båten som et nødvendig transportmiddel og redskap i datidens samfunn. Med tanke på Mo som en sentral gård kommunikasjonsmessig med Trønderlagsområdene og som religiøst senter, er tanken på en storbonde gravlagt i en båt som var viktig i hans virke, absolutt nærliggende.

Litteratur:

Nilsen, Rut Helene Langbrekke 1995:Feltrapport: Utgraving ved Mo kirke, Surnadal kommune, Møre og Romsdal. Nilsen, Rut Helene Langbrekke 1998: Grav med båt fra vikingtid funnet ved Mo kirke i Surnadal. Artikkel i Årbok for Nordmøre 1998, s. 107 - 115. Utgjeve av Nordmøre historielag. Ringstad, Bjørn 1994: Registreringsrapport: Registrering av grøft og prøvefelt ved Mo kirke, Surnadal. Sørheim, Helge 1993: Båt og grav, SPOR nr. 1, 1993. s.16-18.

Ragnar Orten Lie:

Jotul-Laanna - Ei hule ved Sogge i Surnadal

Ved "Sogge/Haanstad er et hull i ei steinur som kalles for Jotul-Laanna, hvor en Jotul eller Jette skal ha bodd i gamle dager". Det er Gerhard Schøning som i 1775 skriver dette i sin bok "Reise som gjennem en deel af Norge..". Flere andre steder finnes jotul og troll-tradisjonen i tilknytning til huler i fjellet. Men hva er egentlig sammenhengen mellom jotner og huler?

Huler i forhistorien

I reklameinnslag, tegnefilmer osv blir vi vist skitne huleboere som spiser rått kjøtt og slår hverandre i hodet med klubber. En slik fremstilling burde egentlig høre forhistorien til, i dag vet vi at dette langt fra var primitive mennesker, men tvert i mot folk på vårt eget nivå, men med en annen teknologi enn dagens. Noen huler var riktignok sesongvise bosteder i stein-, bronse- og jernalderen, men til hulene var det også knyttet komplekse forestillinger om livet og døden. I hulene begravde man sine døde, utførte offerhandlinger og ritualer. På Vestlandet synes det som om de mørke hulene får økt bruk som rituelle steder, etter jordbrukets innføring for ca. 4100 år siden.

Huler (og hellere) sees i mange kulturer som overgangssteder mellom de levende og de dødes verden, en plass "utenom det vanlige". Så hvorfor navnet Jotul - Laanna? Vel navnet skjemmer ingen, for i norrøn mytologi var hulene jotnenes domene. Jotnene var selve urkreftene. Det er feil å se på de norrøne gudene og jotnene som rene motsetninger med det kristne synet på god og ond. I den norrøne religionen var verdensbildet svært sammensatt. Guder og jotner hadde både gode og onde sider, og de var alle en nødvendig del av helheten.

Edda diktene Hyndleljod og Grimnesmål

Den norrøne gude- og heltediktingen viser at hellerne er jotnenes domene. Kunnskap om dødsriket kunne guder og mennesker finne hos jotunkvinnene i berghuler og i hellere. I Eddadiktet Hyndleljod omtales Hyndla, en jotunkvinne som bor i en heller. Diktet handler om en kongssønn som må gjennomgå en initiasjon i form av en reise til dødsriket, og det er jotunkvinnen Hyndla "som i helleren bur" som sitter inne med den kunnskapen kongesønnen trenger. Frøya ber derfor Hyndla følge kongssønnen til dødsriket.

I Eddadiktet Grimnismål er det nevnt en kongssønn som avler barn med en jotunkvinne i en heller. I begge diktene ligger kongsemnene i konkurranse med sine brødre. Den som via jotnekvinnene i hulene kan reise til dødsriket blir konge.

Stedsnavn

Også andre steder i Møre og Romsdal finner en stedsnavn som kan være knyttet til slike sagn. Et søk i stedsnavn-databasen på Kulturnett Møre og Romsdals nettside, gir 14 treff på Jøtul/Jotne knyttet til huler, hellere og ur i Møre og Romsdal. Et annet vanlig navn er knyttet til troll, som gir 26 treff og smed/smi med 20 treff. Av navn som ikke finnes i stedsnavnbasen er Jutulstua ved Nålsund i Tingvoll kommune og Jutulhula på Melland i Aure kommune. Schønning nevner i Rauma kommune mellom "Skiri og Flatmark finnes i fjellsiden en hule Kalles Jura-Holle, eller Jette-Qvindes Huule."

Utbredelsen av stedsdnavn viser at troll og jotnetradisjonen har vært utbredt i hele fylket. ......Muligens også i ei hule nær deg.

Alex Kurbanov:

Lindeman den Store

Lindeman-året vart markera i Noreg i 2012. Dersom ein tenkjer på kven Ludvig Mathias Lindeman eigentleg var, so kjem ein snart i borti salmen «Kyrkja ho er eit gamalt Hus». Han hev havt mykje å seia for norsk musikk og kultur heilt fram til våre dagar. No assosierar ein namnet hans fyrst og fremst med kyrkjemusikk og salmesong i den nasjonalromantiske perioden.

Det finst knapt ei kyrkjehøgtid som ikkje Lindeman hev skrive ein salmetone til. Monge assosierar t.d. jola med «Eit Barn er fødd i Betlehem», påska med «Paaskemorgen slukker Sorgen», pinsa med «Apostlerne sad i Jerusalem» og «Kjærleik, den er ljosens Kjelde» og 17. mai med «No livnar det i Lundar». Alle er kjende og kjære norske salmar. Pluss endå fleire salmemelodiar båe i Norsk SalmeBok og ikkje berre, hev kome ut frå Lindeman si penn.

Under gravferd høyrer ein ganske ofte «Gud, når Du til oppbrudd kaller» med Lindeman sin melodi (dikt av Johan Lyder Brun). Og me målfolk minnast alltid «Nordmannen», mest kjend som «Millom Bakkar og Berg», på Ivar Aasen-dikt. (Den sistnemnte var for resten ståande i tidlegare utgåvor av SangBoken / MelodiBoken, tilsaman med forskjellege salmar, bedehussongar og liknande, nesten atterst i boka.)

For oss nordmøringar er det ekstra ære og glede å heidra Lindeman fordi han kjem frå ei stor musikalsk slekt frå Nordmøre og Trøndelag. Faren, komponisten Ole Andreas Lindeman, var surnadøl, sorenskrivarson og elev av Israel Gottlieb Wernicke frå Bergen, og Wernicke var elev av Johann Philipp Kirnberger som i si tid var elev av C.Ph.E. Bach, sonen til J.S. Bach, so kom då Lindeman-slekta slik inn under rett lærar-elev-linje heilt frå sjølvaste Bach og dermed vart dei sterkt prega og hevdsbundne til Bach sin polyfoni fleire generasjonar framover. (Det var for resten Ole Andreas Lindeman som i lag med Johan Henrik Berlin hadde skipa Det Throndhjemske Kammermusikalske Selskab i 1786.) Sjølve Ludvig Mathias, sjuande barnet i familien, var fødd i Trondheim den 28. november 1812. Alt som 11 – 12-åring byrja han å vikariera som organist i Vor Frue kirke i byen.

I 1833 fòr han til Christiania for å studera teologi og musikk. Teologistudium fullførte han aldri; i staden byrja han som organistvikar for bror sin Jacob Andreas i Vor Frelsers kirke, no Oslo Domkyrkje. Frå 1839 og fram til sin død 23. mai 1887 var han fast organist i denne kyrkja.


Lindeman var ikkje berre kyrkjemusikar og organist. Han spelte ogso cello og kontrabass, dirigerte kor og underviste i kyrkje- og skulesong, musikkteori og sjølvsagt orgel. Samans med sonen Peter (1858 – 1930) skipa han i 1883 ein sokalla «Organistskule» som ganske straks utvikla seg til det fyrste musikkonservatoriet i landet. Millom fleire Lindeman-elevar kann ein nemna tri store komponistnamn: Johan Svendsen, Hjalmar Borgstrøm og Johannes Haarklou. Og samarbeidet med M.B. Landstad um hans Reviderte Salmebok (Lindeman komponerte ikkje berre salmemelodiar til Landstad sine dikt og umsetjingar, men ikkje minst laga koralbok til Landstad si bok) utvida sine grenser: Landstad og Moe si folkvisesamling gjorde Lindeman djupt interessert i folkemusikk (interessa han eigentleg hadde havt sidan sine unge år), og sluttsatsen var fleire folkemusikksamlingar av Lindeman sjølv, den største av dei er «Ældre og nyere norske Fjeldmelodier» i fleire hefte.

Samlinga umfattar båe religiøse og verdslege folketonar i fleire sjangrar, m.m. bansullar, kjempevisor, instrumentale slåttar. Det var melodiar frå Lindeman si samling som Edvard Grieg brukte i sine «Fire Salmer» for kor - det siste verket som den sjuke Grieg hadde fullført sjølv. Lindeman komponerte ogso mykje klaver-, kammer- og kormusikk, utanom kyrkje- og orgelmusikk. Ein viktug del av dei mest skapande arbeida hans (m.m. eit stort sceneverk, strykekvartetter og pianosonate) gjekk diverre tapt under ein stor husbrann i 1859 då komponisten var midt i livet. Ein del tapte verk kunne komponisten, sant nok, atterskapa sjølv etter minne, men iallfall var det sannsynlegvis ikkje mykje av det som hadde vore til.


I 1969 stifta barnebarnet Trygve Lindeman, cellist og dirigent, tidlegare direktør av det ovannemnte Musikkonservatoriet i Oslo som me nemnde ovanfor, Lindemans legat. Denne stiftinga stod i dei fyrste fire år for drift av konservatoriet, deretter tok staten over og namnet vart skifta til Norges Musikkhøgskole. Lindemans legat delar ut Lindemanprisen kvart år og dessutan hev dei i fjor laga eiga netside for Lindeman-jubileet. Norsk Musikforlag, i samarbeid med Lindemans legat og Norsk Kulturråd, gav i 1983 ut noteserien «Lindeman-slekten i norsk musikkliv» i tri bind: bd. 1 – «Ældre og nyere norske Fjeldmelodier», bd. 2 – «Klaverbok» og bd. 3 – «Orgelbok».


Og Lindeman-slekta held fram å leva i vår tid. Den mest kjende målsmannen er oldebarnet til Ludvig Mathias, hans son Kristian sr. sitt barnebarn, uppattkalla etter bestefaren, - komponist Kristian Lindeman jr. Kristian jr. ogso feira runddato i fjor – 22. november 2012 vart han 70 år. Han hev komponert m.a. ei rad kjempevakre pianostykkje. Nokre av dei hev artikkelforfattaren teke med i sitt repertoar.


Og heit til slutt: Året 2012, Lindeman-året, er ogso året for ei stor og umfattande kyrkjereform. To ting som kanskje må høyra svært dårleg saman, to nesten polare ting… Er det berre eit tilfeldig samantreff? Eller eit tragisk paradoks?.. Vanskeleg å gjeva eit beinveges svar. Men kanskje er det heilt ikkje naudsynt. Reformer er absolutt forgjengelege ting, dei berre kjem og gjeng, men norsk salmeskatt med Landstad sine dikt og Lindeman sin musikk i spissen skal leva ævleg i folkeminne, trass alle reformer, alle slags umskifte og kataklismar. Den er ein stor nasjonal kulturarv som ein ikkje skulle ha forsømt, iallfall!

KJELDOR
Cappelens Musikkleksikon. Bd. 4. J.W. Cappelens Forlag A/S, Oslo 1979, s. 357 – 362.
Grinde, Nils. Norsk musikkhistorie. Ny revidert utgave. Musikk-Husets Forlag A/S, Oslo 1993, s. 111 – 119.
Hyldbakk, Hans. Vårsøg: Dikt i samling. Surnadal Heimbygdlags skrifter, 1997. (Ordet «surnadøl» er henta derifrå!)
Lindeman-slekten i norsk musikkliv: Bd. 2. Fam. Lindeman`s KLAVERBOK. Bd. 3. ORGELBOK. Norsk Musikforlag A/S, Oslo 1983.
Muzykalnaya Encyklopedia. Bd. 3. Moskva 1976 (på russisk).
Norsk musikk: En antologi ved Nils Grinde og Kåre Grøttum. Universitetsforlaget, Oslo – Bergen – Tromsø 1974, s. 40.
Tvete Vik, Randi. 2012 – Lindemanåret // Bladet KAMMERtoner, nr. 1, 2012, s. 4.

NETKJELDOR
IMSLP.org (Lindeman L.M.)
Lindemanslegat.no
MIC.no (Lindeman O.A., Lindeman L.M., Lindeman T., Lindeman Kr. jr., Lindemans legat, Lindemanprisen)
Wikipedia (Lindeman L.M., Lindeman O.A., Lindeman P.)

Ord til gangs

Innleiing Ord til gagns (PDF, 86 kB)

Ordsamling Ord til gagns (PDF, 2 MB)

Bøyingsmønster Ord til gagns (PDF, 117 kB)

Særemne Ord til gagns (PDF, 360 kB)

Omtale Ord til gagns (PDF, 79 kB)